Det ser kanskje skummelt ut, men det er det ikke!

En barndomsdrøm

For Marianne startet interessen lenge før hun selv fikk busslappen. Hun vokste opp med de gule bussene og lot seg fascinere av dem allerede som liten. Da hun endelig fikk muligheten til å bli bussjåfør, var det en drøm som gikk i oppfyllelse.

– Jeg stortrives. Vi har det kjempekjekt på jobb, det er gode busser å kjøre og hyggelige passasjerer. Det er en fantastisk jobb.

Da Marianne begynte å kjøre buss i 1996, var det langt færre kvinner bak rattet enn det er i dag. Hun håper at utviklingen fortsetter.

– Vi ønsker oss enda flere kvinnelige bussjåfører. Dere er hjertelig velkomne! Vi tar imot dere med åpne armer.

Fant drømmejobben i Norge

For Victoria (32) begynte historien et helt annet sted.

Da hun flyttet til Norge, ble hun fort fascinert av bussene hun så i Bergen. Etter hvert lærte hun seg alle(!) busslinjene, og da muligheten bød seg, fikk hun finansiert førerkortet for buss gjennom NAV.

– Jeg liker å kjøre buss, og jeg liker å hjelpe mennesker. Da jeg fikk muligheten til å bli bussjåfør, ble jeg veldig glad.

De smale veiene i Bergen virket utfordrende i starten, men det tok ikke lang tid før hun fant tryggheten.

– Det er ikke så vanskelig som mange tror. Hvis jeg kan gjøre det, kan andre kvinner også.

I dag kombinerer hun jobben med familielivet, og døtrene synes det er ekstra stas når mamma kommer kjørende med bussen.

Lærte norsk for å kunne kjøre buss

Alba flyttet fra Barcelona til Bergen i 2014. Planen var egentlig å bli én sommersesong, men livet ville det annerledes.

Hun hadde lenge hatt lyst til å bli bussjåfør, men først måtte hun lære seg norsk og oppnå språkkravet. Mens hun jobbet med renhold og besøkte eldre som ønsket selskap, fikk hun øvd på språket hver eneste dag.

– Faren min er bussjåfør, så jeg har vært rundt busser hele livet. Når jeg sitter i sjåførsetet føler jeg meg hjemme.

Hun mener mange overvurderer hvor vanskelig det er å kjøre buss.

– Du må bli vant til størrelsen, men moderne busser er lette å kjøre. Vi kvinner passer på mange ting hver eneste dag. Dette er ikke så annerledes, ler hun.

Passasjerene gjør dagen ekstra hyggelig

Wenche har møtt tusenvis av passasjerer gjennom sine 25 år bak rattet. Det er nettopp møtene med menneskene som gjør at hun fortsatt gleder seg til å gå på jobb.

– Når du kjører fast på samme linje, blir du kjent med passasjerene. Noen spør til og med når du er tilbake på jobb igjen. Det synes jeg er veldig kjekt.

Hun husker spesielt én passasjer som fortsatt sitter igjen i minnet.

– Han sa: «Tusen takk for en behagelig tur.» Han virket litt overrasket. Slike tilbakemeldinger betyr mye.

Hun mener mange lar seg skremme av størrelsen på bussen.

– Det ser stort ut, men du blir fort vant til det. Det er bare å hive seg rundt og komme i gang!

– I starten var jeg redd

Aster har kjørt buss i tre år. Hun husker godt hvordan det føltes første gang hun satte seg bak rattet.

– Første gang var det skummelt, men etterpå ble det helt normalt.

I dag trives hun godt både med jobben og kollegaene.

– Vi har hyggelige kollegaer, og det er gøy å kjøre buss. Jeg vil anbefale andre damer å også bli bussjåfør!

Flere kvinner bak bussrattet

De fem kvinnene har ulike historier. Noen har drømt om å kjøre buss siden de var små.

Andre fant yrket etter at de flyttet til Norge eller senere i livet.Felles for dem alle er at de trives bak rattet, og at de håper flere kvinner vil gjøre det samme.

– Det er en fantastisk jobb, sier Marianne.

– Hvis jeg kan, kan andre kvinner også, sier Victoria.

– Jeg føler meg hjemme bak rattet, sier Alba.

– Det er bare å komme i gang, sier Wenche.

– Jeg anbefaler andre damer å bli bussjåfører, sier Aster.